Agderkysten, lag for lag: dette viser NIVAs kartlegging

Hvor kan det drives bærekraftig oppdrett langs Agderkysten, og av hvilke arter? Det har næringen, kommunene og forvaltningen spurt om i mange år. Usikkerhet om miljøforhold og areal har begrenset utviklingen, og det har manglet et felles kunnskapsgrunnlag. Nå har vi fått et første, grundig svar på hvor miljøforholdene gir rom for oppdrett.

På oppdrag fra Innakva har NIVA kartlagt Agderkysten som del 1 av hovedprosjektet. Rapporten kom i april og ble revidert i mai. Den oppsummerer de viktigste dataene om miljøtilstanden, legger hele kysten inn i et felles og detaljert kartgrunnlag, og viser hvor fire utvalgte arter kan trives. Den har også lagt grunnlaget for overvåkingen som nå pågår langs kysten.

Kort fortalt

• Omtrent en tredjedel av sjøarealet i Agder har miljøforhold der blåskjell, sukkertare eller tunikater kan trives.
• For laks er arealet mindre, og det avhenger mye av hvor store bølger anleggene tåler: fra 74 til 384 kvadratkilometer.
• I kyststrømmen og de ytre områdene er tilstanden i overflatevannet god eller svært god. Mange små fjorder med grunne innløp er sårbare og har lite oksygen.
• Kartene er et første filter. Før de brukes til å velge lokaliteter, må de kobles med blant annet arealplaner og bæreevne.
• Åtte fokusområder langs kysten følges nå opp med målinger i sjøen.

Her går vi gjennom hva rapporten sier, hvordan kartene er laget, og hvordan de kan brukes. Tallene i grafikkene er hentet fra rapporten eller regnet ut fra den, og kartene viser NIVAs egne datalag.

Hvorfor Agderkysten er spesiell

Agderkysten har en helt egen karakter, og grunnen er fysisk. Kystlinjen er svært sammensatt, med mange trange og grunne innløp som danner bassenger der vannet skiftes lite ut. Samtidig er det svært lite tidevann. Forskjellen mellom middels høyvann og lavvann er bare 12 centimeter i Farsund og 23 centimeter ved Risør.

Derfor har mange vannforekomster dårlige oksygenforhold. Av de 163 marine vannforekomstene i Agder har 47 fått vanntypen «oksygenfattig fjord». Det er 29 prosent av forekomstene, men bare 7 prosent av arealet. Ifølge NIVA gjør dette Agderkysten helt unik.

Tanken bak vanntypen er at disse fjordene er sårbare. De har nådd tålegrensen med de naturlige tilførslene alene, og tåler i utgangspunktet ingen økning. Det betyr ikke at de mangler oksygen overalt. Ifølge NIVA kan oksygenforholdene være gode over store bunnarealer også her.

Oksygen er trolig den målingen som vil vise tydeligst om belastningen øker. Da rapporten ble skrevet, ble det ikke målt systematisk i disse fjordene, men overvåkingen i del 2 måler nå oksygen, også i flere av dem. NIVA skriver at kystens egenart setter rammene for hvordan oppdrett kan utvikles her: hvilke arter som passer hvor, og med hvilken teknologi.

Varmere sjø og en tare i sakte bedring

Havforskningsinstituttet har målt temperaturen i sjøen utenfor Lista siden 1942. I august, når sjøen er varmest, har temperaturen på 10 meters dyp økt med rundt tre grader over hele perioden. Økningen har ikke vært jevn. Rundt tusenårsskiftet ser det ut til å ha kommet et hopp, og de siste 28 årene har snittet ligget omtrent to grader høyere enn før.

Somrene 1997, 2002 og 2006 var sjøen over 19 grader i lengre perioder. Det var trolig en viktig årsak til at sukkertaren gikk sterkt tilbake i fjorder og skjærgård på store deler av Sørlandet. Sukkertareprosjektet anslo tapet til 80 prosent på Sørlandskysten, og taren ble erstattet av tepper av hurtigvoksende, kortlevde alger, såkalt lurv.

Etter 2006 har det ikke vært slike varmetopper ved Lista, og dekningen av sukkertare har sakte blitt bedre, særlig på stasjonene i vest. Vi er likevel langt fra forholdene på 1990-tallet. NIVA mener det er svært sannsynlig at slike varme somre kommer igjen, og at det er viktig å følge med på utviklingen.

Mye er også i god stand. I kyststrømmen og de ytre områdene er tilstanden i overflatevannet god eller svært god. På de sju stasjonene for ålegras midt i Agder har tilstanden vært god eller svært god hvert år fra 2017 til 2024. Og i dype områder midt i Agder har bunndyrene fått det bedre, noe NIVA knytter til mindre tilførsler av næringssalter som kommer langveisfra.

Rapporten ser også på tilførslene fra land. Tilførslene fra jordbruket har gått noe ned de siste 35 årene. Samlet har nitrogen fra menneskelig aktivitet holdt seg stabilt, mens fosfor har økt, og NIVA knytter økningen til akvakultur. NIVAs konklusjon er at økt oppdrett må skje på en bærekraftig måte, slik at den samlede belastningen på kysten ikke øker. Det gjør forskjellen mellom artene viktig, som vi kommer tilbake til nedenfor.

Slik ble kartet laget

Kjernen i rapporten er et felles kartgrunnlag. NIVA har delt kysten inn i ruter på 25 ganger 25 meter. Rutenettet, som også dekker land, har over 36 millioner ruter, og 15 datalag er lagt inn i det, blant annet dybde, bølger, strøm, temperatur, saltholdighet, fare for is, næringssalter, oksygenfattige fjorder og den nasjonale laksefjorden.

Mye av grunnlaget kommer fra havmodeller. Akvaplan-niva har bidratt med strømmodellering som kan regne svært detaljert i trange sund, i den mest detaljerte modellen ned mot 30 meter nær land. Temperatur og saltholdighet kommer fra Havforskningsinstituttets fjordmodell, og bølgedata fra Meteorologisk institutt og NIVA.

Kartet over isfare ble i tillegg kontrollert av folk som kjenner sjøen. NIVA rettet kartet etter innspill fra oppdrettere i Hellesund Fiskeoppdrett, Korshavn Havbruk og Sørskjell og fra en forsker ved UiA.

Når alt ligger i samme rutenett, kan hver rute testes mot kravene til en art. Rutene som oppfyller alle kravene, blir artens trivselsområde. I kartet under kan du bla gjennom åtte av lagene, slik de ligger på NIVAs kartserver.

Fire arter, fire sett med krav

NIVA har sett på fire arter. Laks er tatt med fordi den er den viktigste oppdrettsarten i Norge. Blåskjell, sukkertare og tunikater er lavtrofiske arter. De lever lavt i næringskjeden og trenger ikke fôr.

Forskjellen er viktig. Når det drives oppdrett av fisk, tilføres fôr, og belastningen på økosystemet øker. Når tare og skjell høstes, tas organisk stoff ut av sjøen. NIVA beskriver derfor de to formene som en belastning og en avlastning for økosystemet. Også lavtrofisk oppdrett kan gi noe nedfall av organisk stoff under anlegget, men totalt tas det ut mer organisk stoff enn det som tilføres.

Rapporten går et steg videre. Når overgjødsling forsterkes av et varmere klima, skriver NIVA, «kan konklusjonen være at det er helt nødvendig å øke oppdrettsaktiviteten betydelig for å avlaste økosystemet».

Kravene til hver art er hentet fra forskningen og, for laks og blåskjell, fra erfaringene til oppdrettere på Agder. En lakseoppdretter som har drevet utenfor Bliksfjorden siden 1982, har ikke opplevd at høy temperatur har ført til tap av fisk. Det som enkelte ganger kan være krevende, er kaldt vann om vinteren kombinert med sterk strøm i én retning, som kan presse svekket fisk mot nota. En blåskjelldyrker med lang erfaring fra Kaldvellfjorden ser derimot isen som en fordel, fordi den beskytter skjellene mot fugl. Han ser også lavere saltholdighet som en fordel, fordi det kan beskytte mot beiting.

To forbehold er verdt å kjenne til. For blåskjell er det satt krav til oksygen og klorofyll, men de er foreløpig ikke brukt i kartene fordi data mangler. Og for tunikater finnes det lite kunnskap om oppdrett i stor skala, så NIVA har brukt kravene for blåskjell til strøm og bølger.

En tredjedel av sjøarealet, og bølgene bestemmer mye

Resultatet er at arealet der minst én av de lavtrofiske artene kan trives, er stort: omtrent en tredjedel av sjøarealet i Agder. For laks er arealet mindre enn for de andre artene. Den nasjonale laksefjorden Lindesnes-Mannefjorden, som dekker 230 kvadratkilometer, er i tillegg holdt utenfor for laks.

For alle artene er bølgene blant de viktigste begrensningene, og arealet for hver art avhenger av hvor store bølger et anlegg tåler. For laks vokser trivselsområdet fra 74 til 384 kvadratkilometer når grensen for signifikant bølgehøyde flyttes fra 4 til 8 meter. NIVA påpeker at ny teknologi kan gjøre det mulig å ta i bruk mer værutsatte områder.

Bølgedataene kommer fra en modell med ruter på 800 meter. NIVA advarer om at den treffer dårlig i en del lune fjorder, og anbefaler at den bare brukes for eksponerte områder et stykke fra land.

Fra trivselsområde til lokalitet

At en art kan trives et sted, er utgangspunktet. Et trivselsområde er likevel ikke det samme som en anbefalt lokalitet for oppdrett, og det presiserte NIVA da rapporten ble revidert i mai.

Her er det nyttig å se tilbake. Prosjektet «Sjøarealer i Agder» kartla i 2021 og 2022 hvordan sjøen brukes i dag, blant annet til fiske, skipsfart, friluftsliv, kabler og verneområder. Et viktig kriterium var minst mulig konflikt med annen bruk, og arealene som både var ledige og passet miljømessig for oppdrett, utgjorde til sammen 74 av 1608 kvadratkilometer. NIVA har derfor valgt en annen innfallsvinkel og startet med hvilke muligheter miljøforholdene gir. Tallet 74 er tilfeldigvis nesten likt det minste trivselsområdet for laks, men de to måler helt forskjellige ting. De to kartleggingene utfyller hverandre.

Neste steg er å koble trivselskartene med arealplaner, naturhensyn, brukerinteresser, teknologivalg, bæreevne og regelverket for tillatelser. Det er ikke gjort i denne rapporten, men NIVA anbefaler fem trinn for hvordan det kan gjøres.

Kartleggingen er altså trinn én, og den viser hvor det er verdt å se nærmere.

Fra kart til målinger

Rapporten har også lagt grunnlaget for del 2 av hovedprosjektet, Marin overvåking Agder. NIVA har valgt ut åtte fokusområder fra vest til øst. Noen er valgt fordi det allerede drives oppdrett der, andre fordi det er sett endringer i naturen, fordi saltholdigheten varierer mye, eller fordi potensialet ser stort ut.

Overvåkingsprogrammet har 57 stasjoner. Det ubemannede fartøyet USV Storm fra Nordic USV skal etter planen besøke 42 av dem på hvert månedlige tokt. Det måler saltholdighet, temperatur, oksygen og klorofyll fra overflaten til bunnen, i tillegg til siktdyp. De ytre stasjonene besøkes hver gang fordi de representerer store områder, mens stasjonene i de indre områdene besøkes sjeldnere.

På ni stasjoner tas det i tillegg prøver av næringssalter og klorofyll. En av dem er Midtfjordskjær utenfor Farsund, der det er målt fra overflaten ned til 90 meter i flere år. Makroalger undersøkes i fire av fokusområdene, og bunndyr på bløtbunn utenfor Farsund.

Hva betyr dette for næring og forvaltning?

For en kommune som skal planlegge sjøarealene, er trivselskartene et første filter. De viser hvor miljøet gir rom for ulike typer oppdrett, og kan brukes sammen med kartene fra «Sjøarealer i Agder».

For næringen viser kartleggingen at arealet der lavtrofiske arter kan trives, er stort. Et anlegg for sukkertare kan aldri erstatte en naturlig tareskog, understreker NIVA, men høsting av tare og skjell kan avlaste økosystemet. Rapporten peker også på at mer produksjon av tare og skjell kan bidra positivt til den norske selvforsyningen av mat, og at taredyrking kan bidra til å fjerne karbondioksid fra atmosfæren.

For å gå fra kart til konkrete lokaliteter trengs blant annet lokal bæreevnemodellering og en avklaring mot arealplaner og naturhensyn. Overvåkingen som nå pågår, gir ny kunnskap om miljøforholdene i de åtte fokusområdene, og neste del av hovedprosjektet skal se nærmere på bærekraftig matproduksjon i sjø.

Dataene er åpne

Alle datalagene fra kartleggingen ligger åpent hos NIVA og kan lastes inn i et kartverktøy som QGIS via WMS-tjenesten geoserver.p.niva.no/agder25/wms.

Kartleggingen viser at miljøforholdene gir rom for lavtrofisk oppdrett i store deler av Agderkysten. Nå har næring og forvaltning et felles grunnlag for å finne de riktige stedene.